Hvem stjal gullkoppen?

easter_campaign-img

Gullkoppen til Alexander Rosendahl er stjålet, og Etterforsker Konrad Madsen trenger din hjelp til å finne den skyldige.

Takk for alle gode forslag til løsning, vinneren av ett års forbruk av Evergood kaffe vil bli kontaktet. Nå kan kan du lese eller høre hele mysteriet.  Her  kan du gå rett til løsningen.

Les eller lytt til krim
00:00 / 00:00

Gå rett til løsningen


Klokken hadde så vidt passert fem om morgenen da Alexander Rosendahl bråvåknet. Han kastet av seg dyna og slo på lyset. Med det samme kjente han på en vond følelse i magen, nesten som om en bokser skulle ha truffet ham med et hardt slag. Han stirret ut i rommet, lyttet… Stillheten i den store villaen ble kun avbrutt av den tikkende klokken ute i hallen. Han tok et dypt åndedrag og lot pusten slippe sakte ut. Alexander sto opp fra sengen, trakk lamellene til side og lukket vinduet. Alt virket litt bedre nå, men den underlige uroen lå likevel og ulmet i kroppen.

Han bestemte seg for å løpe den av seg. Fire ganger i uken var han ute og jogget, og denne morgenen var tanken en rolig langkjøring i parken. Han festet pulsbeltet under brystkassen og tok på seg treningsdressen. Han trykket et par ganger på pulsklokken og beveget seg gjennom hallen. Pulsen steg et par hakk da han kjente ett iskaldt trekk. Et vindtrekk som dro seg gjennom yttergangen og videre innover i den staselige villaen. Han stanset opp og merket at huden nuppet seg på overarmene. Alexander dro den ene hånden nølende gjennom det tykke, mørke håret. Tankene fòr tilbake til kvelden før, da han hadde vært ute i Suv`en for å hente mobilen han hadde forlagt. Han hadde dyttet husdøren igjen bak seg med den ene foten, og ettersom den var utstyrt med smekklås hadde han antatt at den hadde lukket seg trygt. Alexander stirret et par sekunder på glippen i døren før han åpnet den og kikket utover gårdsplassen. Han vred seg plutselig tvert om og stirret innover hallen.

Våte fotspor… Han hadde gått rett over dem. Varmekablene sto på, så flekkene var ferske, men de var allerede i ferd med å fordunste. Alexander forsto nå at uroen han kjente på, ikke kom fra jetlagen fra sist ukes New York-tur, ei heller det uventede besøket fra ekskona dagen før. Noen var, eller hadde vært, inne i villaen hans. Med varsomme steg listet den høyreiste førtiåringen seg gjennom biblioteket. Forsiktig og nærmest lydløst lirket han en ildrake opp fra peissettet. Fingrene knuget seg hardt omkring det kalde jernet. Han fortsatte deretter inn i dagligstuen hvor øynene hans straks søkte den firkantede glassmonteren. Monteren var skjult bak en skillevegg og inneholdt hans kjæreste eiendel. Det var som om blodet hans frøys i samme sekund. Små glasskår lå glinsende på gulvteppet. Baksiden av monteren var som et stort åpent sår. Han stivnet fullstendig, ble stående motløs og bare stirre.

Gullkoppen…

Gullkoppen var borte og kaffeskålen sto fattig tilbake. Idet samme hørte han lyder fra kjøkkenet. Romstering og subbende skritt. Han var ikke alene.

Det var andre i huset…


Den sindige og vanligvis så avbalanserte Alexander kokte nærmest over av sinne. Han bet tennene så hardt sammen at musklene i kjevepartiet viste seg som små klumper i kinnene. Pulsen, pusten og frekvensen på skrittene økte i tempo. Med ildraken hevet over hodet sparket han opp døren til kjøkkenet og stormet fresende inn. Han ble møtt av et hysterisk hyl fra en kvinne som tok opp hendene foran ansiktet for å beskytte seg. Alexander slapp øyeblikkelig jernstangen og tok et steg bakover.

– Mamma? Stemmen hans var skjelven og grumsete.

– Hva holder du på med, Alex? Skal du slå ned din egen mor som kommer for å hjelpe deg med å holde rent i dette digre huset?

– Men kjære deg, mamma. Hva gjør du her? Klokken er jo knapt seks, og jeg har jo vaskehjelp…

– Vaskehjelp ja… Sånn var det ikke da jeg var ung. Og blir det virkelig rent da? Løfter hun på tingene eller vasker hun rundt? Hun satte fra seg en flaske med vaskemiddel på kjøkkenbenken og så strengt på ham.

– Jeg skulle aldri gitt deg den nøkkelen. Han hvisket setningen til seg selv, men så at hun fikk det med seg.

Alexander hadde fått ristet av seg det verste sjokket over nesten å ha slått i hjel sin egen mor, og kom med ett på hvorfor han hadde vært så sint.

– Gullkoppen! Han ropte det ut og stormet inn i stua igjen.

– Den er borte. Koppen er borte! Uttrykket av fortvilelse spredte seg i hele ansiktet hans.

– Hva sier du, er den borte? Du har ikke tatt den ut og glemt den et annet sted da? Moren slo fortvilet ut med armene idet hun kom ut fra kjøkkenet.

Alexander kikket spørrende på henne.

– Et annet sted? Du vet jo hva den koppen betyr for meg. Jeg tar kun på den med hvite hansker og drikker av den et par ganger i året. Den er nesten ALDRI ute av den låste monteren! Se her. Noen har knust glasset på baksiden.

Moren stirret skrekkslagen på glasskårene som lå på gulvteppet.

– Nei, det er det verste, utbrøt hun og tok hånden opp til munnen.

– Når så du den sist da?

Alexander bet seg stresset i leppen og klødde seg i tredagersskjegget.

– Jeg så den i går morges. Det var så mange innom i løpet av dagen at jeg neimen ikke husker akkurat når.

– Ikke for å være etterpåklok, men hvorfor har du ikke hatt en alarm på den?

Moren ristet fortvilet på hodet.

– Jeg har jo all verdens avtaler med disse sikkerhetsselskapene, huset mitt er jo rene Fort Knox, og ingen vet jo om jeg har montert sensorer eller ikke.

– Joda, jeg vet det, men du har jo så mange gjester innom. Vi må se om det er noe annet som er borte. Du har så mange verdifulle gjenstander.

Alexander kastet et uinteressert blikk rundt seg.

– Strengt tatt bryr jeg meg ikke. Jeg er jo forsikret, men Gullkoppen… Ingenting i verden kan erstatte den. Jeg må ringe noen?

– Hvem vil du ringe da, politiet? Moren så spørrende på Alexander.

Han tok frem mobiltelefonen fra lommen, men stoppet opp.

– Nei, da får jeg disse journalistene på nakken. Du kjenner meg, jeg orker ikke oppmerksomheten. Hva het forresten han privatetterforskeren pappa brukte da han levde? Den gangen dere hadde innbrudd på kontoret hjemme.

Moren flirte og himlet med øynene.

– Madsen? Mener du Konrad Madsen? Han er jo eldre enn meg… men jooo…. Hun trakk ordet ut som en tøyelig strikk før hun så fullførte setningen.

– Han løste jo faktisk saken da…

– Jeg ringer han. En etterforsker av den gamle skolen. Han holder garantert tett.

Konrad Madsen kom kjørende i sin brune Opel Astra. Bilen var en 1990 modell som han absolutt ikke så noe poeng i å skulle skifte ut. Madsen hadde nylig bikket sytti år. I tyve år hadde han drevet for seg selv etter først å ha jobbet i nesten like mange år i politiet. Madsen var en kar som gjerne gikk egne veier, og ble nok oppfattet som både sær og vanskelig å samarbeide med. Han hadde hatt en tendens til å gå utover de rammer som en politimann burde holde seg innenfor. Spesielt viste han sitt sanne jeg de gangene han ikke fikk en forbryter dømt. Det hadde vært gjentatte episoder hvor han oppsøkte og plaget den skyldige i månedsvis etter at saken var henlagt. Av åpenbare grunner ble karrieren i politiet avsluttet og han startet derfor for seg selv. En ensom og traust tilværelse, men for en kar som Madsen så passet det perfekt.

Klokken var ti da Opelen til Konrad Madsen rullet inn på gårdsplassen til Alexander Rosendahl, som sammen med sin mor sto ved inngangspartiet og ventet. Madsen åpnet rolig bildøren, helt uanfektet av at han hadde kommet en halv time seinere enn avtalt. Han tok en slurk av termokoppen som ikke hadde maktet å holde gårsdagens kaffe varm. Han helte innholdet ut på bakken og slang koppen inn i passasjersetet. Det bustete grå håret hans sto til alle kanter og frakken han bar hadde kragen brettet innover. Med fast håndtrykk tok han dem begge i hånden og det var tydelig at han kjente igjen moren, Sandra Rosendahl.

– Så du er altså sønnen til avdøde Karl Gustav Rosendahl? Madsen kikket med rødsprengte øyne mot Alexander, som nikket som svar.

– Bor dere sammen? Madsen rynket på nesen. Alexander smilte oppgitt og ristet på hodet.

– Nei, men hun har egen nøkkel og kommer og går som hun vil. Moren så irritert på sønnen sin.

– Du er en halvtime for sein? Moren pekte på armbåndsuret som hun hadde fått av sin avdøde ektemann.

– Er ikke så kjent i dette strøket, bor på østkanten jeg vettu. Madsen himlet svakt med de viltre øyenbrynene sine.

– En etterforsker som ikke finner huset til klienten. Ja takke meg til. Moren mumlet setningen til seg selv idet hun gikk innover i villaen. Madsen oppfattet det ikke, men Alexander hørte det og knep leppene irritert sammen.

– Jeg vil gjerne snakke med Herr Madsen alene nå, så kanskje du kunne sette på litt kaffe?

– Kaffe skal bli. Hvis ikke den også er stjålet da.

Konrad Madsen stilte seg foran glassmonteren og betraktet den vesle kaffeskålen som sto igjen. Han vandret fra side til side før han stilte seg så nære monteren at nesetippen nesten berørte glasset.

– Så det var her Gullkoppen var plassert altså. Og du sier at det ikke er noen tegn til innbrudd utvendig på huset og heller ingen andre gjenstander som er forsvunnet?

– Stemmer, svarte Alexander kort.

– Men kaffeskålen står igjen. Merkelig. Madsen kikket på Alexander som så spørrende tilbake.

– Jeg stusset også på det, svarte han.

– Jeg ser at du har plassert monteren litt bak denne skilleveggen her. Med teppe på gulvet og det tynne glasset som er brukt, ville man knapt høre at den ble knust. Og ingen alarm eller sensorer?

Alexander ristet oppgitt på hodet. Madsen bøyde seg ned og studerte det knuste glasset som lå bak monteren.

– Små biter, nesten pulverisert, mumlet han.

– Du fortalte på telefonen at du hadde besøk av flere personer i går. Madsen reiste seg opp igjen.

– Ja, men jeg har jo vondt for å tro at noen av dem skulle ha… Madsen lot ham ikke fullføre setningen, men stilte i stedet et nytt spørsmål.

– Hvem var innom i går?

Alexander satte seg ned i sin klassiske brune skinnsalong. Han trommet lett på mobilskjermen samtidig som han så ut i lufta.

– La meg nå se, begynte han…

– Jo, min ekskone Maria dukket helt uanmeldt opp sammen med lille Lukas.

– Deres felles barn? Skjøt Madsen inn.

– Nei, vi kom aldri så langt. Vi reiste så mye at det ikke ble tid til barn. Alexander og Maria hadde vært gift i fire år, og hadde truffet hverandre i voksen alder.

– Lukas er sønnen til søsteren hennes. En ivrig krabat på snart to år som er høyt og lavt. Alexander smilte litt og det var tydelig at han var begeistret for krabaten.

– Jo altså, Maria var innom og vi hadde en aldri så liten disputt vedrørende en relativt kostbar vase jeg eier, den du ser på kommoden der. Alexander pekte mot en gedigen hvit keramikksak.

– Jeg kjøpte den i Firenze. Maria prøver å innbille meg om at hun alltid har elsket den vasen, men jeg mistenker at hun kommer til å selge den ved første anledning. Jeg ønsker at den skal holdes i familien og eventuelt gå videre til mine arvinger.

– Hvordan forløp skillsmisseoppgjøret seg da? Bittert brudd? Madsen hadde dratt frem en notisblokk og noterte flittig.

– Han gav henne alt for mye… Hun kom tomhendt inn i forholdet.
Moren til Alexander sto plutselig i stua. Hun holdt i to lekre designkopper hvor eimen av nytrukken kaffe allerede spredde seg i rommet. Madsen tok seg raskt en munnfull, kikket overrasket ut i luften før han øyeblikkelig tok en slurk til.

– Ja, jeg gav henne vel litt for mye, begynte Alexander.

– Og det var derfor jeg ikke ville gi henne vasen også. Hun fikk faktisk mer enn det hun kunne forvente. Vi hadde et ryddig oppgjør, uten advokat. Kanskje naivt, men jeg syntes det var greit så lenge jeg fikk beholde de gjenstandene som virkelig betydde noe for meg.

– Slik som Gullkoppen?

– Ja, presis. Det er ikke det at vasen er så viktig, men jeg frykter at det ikke vil stoppe der. Hun er nok en anelse bitter over at vi gikk fra hverandre, og jeg har på en måte litt dårlig samvittighet, selv om det var riktig beslutning. Det ender nok med at hun får den til slutt, sukket han.

– Plager hun deg på andre måter også? Alexander ristet på hodet og hadde et uttrykk i ansiktet som forklarte tydelig at dette ikke var noe stor utfordring.

– Den dama er troende til det meste spør du meg. Grisk og beregnende. Moren ristet på hodet så de grå krøllene danset på skuldrene hennes.

– Jeg må få lov til å ha denne samtalen med Herr Madsen alene, mamma. Alexander satte øynene i henne.

– Har ikke du noen ærend i byen? Kanskje du kunne ta deg en tur på bakeriet og kjøpe noe til lunsj. Kanskje ta med noe til Gregersen og be om godt vær? Alexander heiste skuldrene og laget en liten grimase.

– Ja, selvfølgelig.. Beklager at jeg blander meg slik. Moren fikk et litt mildere drag i ansiktet. Det var som hun plutselig innså sin noe invaderende væremåte.

– Da tar jeg en liten tur, jeg… Jeg har faktisk litt tro på at det kan ordne seg igjen mellom gamle Gregers og meg. Er ikke det flott?

Alexander smilte. Man kunne spore en lettelse i ansiktet hans.

– Det hadde vært fantastisk, mamma…

Madsen og Alexander fortsatte ikke samtalen før døren lukket seg etter henne. Madsen svinset litt rundt og studerte de eksotiske gjenstandene som Alexander hadde anskaffet på sine mange reiser. Alexander ristet oppgitt på hodet.

– Det er ikke bare bare med en mor som aldri slipper taket. Du må unnskylde min mor, hun liker å blande seg.

– Mødre er alltid mødre, svarte Madsen samtidig som han prøvde å bli klok på en porselenskreasjon som sto på det sorte flygelet.

– Mamma bodde her en periode etter at far døde, men så traff hun denne Gregersen og da ble alt så mye bedre. Hun er helt oppslukt i ham, men da han plutselig avsluttet forholdet var hun rett tilbake i mitt liv. Jeg er vel ikke sånn overvettes glad i fyren, men så lenge mor ikke renner ned dørene her så.

– Hvorfor liker du ham ikke? Er han stygg med henne? Madsen lot aldri negative beskrivelser ligge uberørt.

– Neinei. Jeg er veldig glad i min mor, så noe slikt hadde jeg aldri godtatt. Han er nok mer en litt manipulerende eldre kar som er vant med å få ting som han vil. En gammel sjarmør som liker å være litt verdensmann. Ifølge ham selv er det ikke mye som er uopplevd i hans liv. Min kjære mor er ikke så vanskelig å lede, men så lenge hun har det bra og trives, er jeg happy. Min far var også litt styrende, så det er vel slik hun er vant til å ha det. Vi får nå se om de får ordnet opp igjen da. Alexander brettet opp skjorteermene.

– Var han en av dem som var innom i går?

– Nei, han kan du utelukke. Jeg har ikke sett ham på flere uker nå.

– Greit, men Gregersen sier du… Er fornavnet Anton?

– Ja? Kjenner du ham?

– Njaa litt vil jeg vel si, vi har gått i klasse i oppveksten. Verden er jammen ikke stor.

Alexander reiste seg fra sofaen. Han ble tydelig utålmodig av småpraten og ønsket å komme seg videre. Han viste to fingre i luften og fanget endelig blikket til en noe virrende Madsen.

– To til var innom. Nicholas von Haagh, min nærmeste nabo og en antikvitetshandler med navn Oliver Brun.

– Og hvorfor dukket så disse opp? Madsen vippet frem en ny side i notatblokken.

– Godt spørsmål. Nicholas dumper stadig innom. Jeg må innrømme at jeg helst skulle unngått disse besøkene, men man kan dessverre ikke velge sine naboer.

– Uten å gå rundt grøten, hvorfor liker du ikke at naboen med det fjonge navnet kommer innom? Alexander dro leppene ut i et skjevt smil.

– Jeg er egentlig en diplomatisk kar, men akkurat nå koker det såpass i topplokket at jeg sier det som det er. Nicholas er bare en nyrik kar som jeg vil kalle en troféjeger. Han spiller golf fordi han tror det er det man må gjøre for vise at man har penger. At man må kle seg i de dyreste merkeklærne, kjøre de mest prangende bilene eller ha søyler ved inngangspartiet. Han har lagt sin elsk på meg, men er så ulik meg som man kan være, og jeg er vel for høflig til å si det til ham.

– Hvorfor kom han innom i går da?

– For å invitere meg med på en jakttur av et eller annet slag. Jeg vet egentlig ikke. Jeg var mest opptatt av å bli kvitt ham, men kaffe skulle han selvsagt ha…
Madsen tømte i seg resten av innholdet i koppen, smattet litt og satte den fra seg på det nærmeste bordet.

– Sistemann da, Oliver Brun, var det det han het?
Alexander nikket.

– Han har faktisk forsøkt å kjøpe Gullkoppen min i fem år nå. Han inviterer seg stadig innom med påskudd om å skulle selge meg noe fra antikvitetsbutikken sin. Han har egentlig en del flotte gjenstander og jeg har virkelig en interesse for samleobjekter. Dette er han selvsagt fullstendig klar over. Alexander gliste med velstelte tenner.

– Han pleier å ringe meg når han har noen nye spennende objekter, og hver gang så ender det opp med et bud på Gullkoppen. Dette må sikkert ha vært hans tiende tilbud…

– Du smiler… Madsen så spørrende på Alexander.

– Oliver og jeg har gode og interessante samtaler. Han er en morsom fyr som jeg liker svært godt. Han bryr seg ikke om at jeg har penger, men driver sitt lille etablissement med samme entusiasme som en direktør som styrer sitt konsern. Vi er nok litt like på visse områder.

Konrad Madsen lukket notisblokken, gravde den ene hånden ned i frakkelommen og dro frem et eldgammelt fotoapparat. Han tok et par bilder av den knuste glassmonteren og la deretter fotoapparatet tilbake i lommen. Med intense bevegelser klødde han seg i hodet.

– La meg få oppsummere litt. Du fortalte at du ikke trodde noen av disse personene kunne finne på å ta Gullkoppen. Har det vært andre i huset i går?

– Nei, svarte Alexander kontant.

– Jeg har en vaskehjelp, men hun kommer i morgen og har ikke vært her på flere dager.

– Var du sammen med de besøkende hele tiden da de var her?

Alexander vred litt på seg i sofaen og det var tydelig at han tenkte. Han løftet oppgitt på skuldrene da han svarte.

– Alle ble servert kaffe. Jeg var selv på kjøkkenet for å hente kopper og kanne.

– Med andre ord så er det potensielt mulig at en av dine besøkende har lusket til seg Gullkoppen, og inne fra kjøkkenet ville du aldri hørt at glasset ble knust, ikke sant?

– Joda, men…

– …Men du tror det ikke… Min jobb, Alexander…, Madsen tok en liten kunstpause før han fortsatte setningen.

– Min jobb handler like mye om å eliminere bort de uskyldige, så derfor har jeg følgende forslag: Jeg ønsker at du inviterer alle som var her i går, tilbake klokken fem i ettermiddag. Be også din mor være her slik at hun kan servere kaffe. Jeg ønsker å ha deg ved min side hele tiden slik at du eventuelt kan bekrefte de opplysninger som kommer frem. Du må ikke forlate rommet.
Alexander reiste seg og kikket skeptisk mot Madsen som allerede hadde begynt å gå mot utgangsdøren.

– Er du sikker på at dette er så lurt?

– Nei, ikke i det hele tatt, men det er den foreløpige planen og den synes jeg vi skal gå for. En setting hvor vi kan skape litt usikkerhet er helt perfekt. Madsen lukket frakken sin sakte igjen, som om det skulle vært et sceneteppe på teateret.

– Jeg vil også at vi skal sitte i biblioteket, med døren lukket inn til dagligstuen hvor Gullkoppen sto. Også må du ikke nevne at den er stjålet når de kommer. Madsen snudde seg og blunket lurt idet han vred om nøkkelen på døra og trykket håndtaket ned.

– Jeg skal gjøre litt research i mellomtiden. Vi sees i ettermiddag…

Alexander la begge hendene på toppen av hodet og holdt dem der et par sekunder. Fortvilelsen rev og slet i kroppen hans. Han var usikker på om denne underlige skruen av en privatetterforsker virkelig visste hva han drev på med, og vurderte et par sekunder om han skulle kontakte politiet i stedet. Den verdensvante forretningsmannen vandret rastløst fra den ene siden av huset til den andre, men stoppet etter hvert opp ved glassmonteren. Han dro mobilen opp fra bukselommen, stirret på den et par sekunder før han tastet inn et nummer og tok den opp til øret.

– Maria? Hei, det er Alexander her…

Klokken var ti over fem da Konrad Madsen ankom Alexander Rosendahl’s villa, på Oslos beste vestkant.
Han hadde på seg det samme antrekket som tidligere på dagen. Kragen på frakken var brettet frem, men håret var like stridig.
Han ble tatt imot av Alexander i døren.

– Alle er kommet og sitter i biblioteket. Og tror du ikke Maria har tatt med seg tantebarnet også. Sikkert bare for å unngå en krangel… Nå håper jeg du forklarer for dem hvorfor de er her. Ingen forstår noe som helst om hvorfor de er samlet. Stemmen hans var en anelse hektisk. Det var tydelig at han var ukomfortabel med situasjonen.

– Slett ikke verst, mumlet Madsen, klappet Alexander beroligende på skulderen og hang deretter frakken fra seg på stumtjeneren i gangen. I en rynkete dongeriskjorte fulgte han etter den dresskledde og adskillig mer elegante huseieren inn i biblioteket.

Det knitret fra flammene i peisen. Lyset i rommet var dunkelt, men behagelig. I vinduskarmen skinte to stearinlys som var plassert i massive lysestaker.
Oliver Brun, den tynnhårede og korpulente antikvitetshandleren i femtiårene så utilpass ut der han i tykk strikkegenser sto ved peisen og varmet seg. Kinnene var rødmussede og nesen full av sprengte blodkar. Han var rake motsetningen til Nicholas Von Haagh som satt karslig tilbakelent i en kraftig lenestol. Håret var trukket stramt bakover og festet i en liten hestehale i nakken. Han hadde en marineblå dressjakke på seg, med et emblem på venstre lomme. Under bar han en hvit skjorte med de to øverste knappene åpne.
Ekskonen Maria, sto med ryggen til og strøk fingrene over en afrikansk statue. Hun snudde seg raskt da de to herrene kom inn i rommet. Lukas, det vesle tantebarnet var høyt og lavt til Alexanders mor sin store frustrasjon. Hun sto forøvrig ved døren inn til dagligstuen. Ved sin side hadde hun et trillebord med kaffekanne og kopper. Madsen fylte en kopp, nøt først duften og tok seg deretter en munnfull av den glovarme kaffen. Han kremtet et par ganger og lot blikket sveipe over personene i rommet.

– Mitt navn er Konrad Madsen og jeg er privatetterforsker. Jeg skal gå rett på sak. I dag morges ble det oppdaget et tyveri i huset her og jeg håper dere kan bidra til å få noen brikker på plass.

– Hvorfor akkurat oss? Oliver så med skeptisk mine mot Madsen som heiste på den vide fløyelsbuksen sin.

– Ganske enkelt fordi dere er de eneste som har vært her i tidsrommet da gjenstanden forsvant.

– Så vi er mistenkte med andre ord? Stemmen til Maria skar gjennom rommet som et flerrende lyn. Madsen heiste på skuldrene og lot spørsmålet henge i luften.

– Men Alexander, du tror da ikke at jeg… Vi er jo kompiser! Nicholas satte seg helt på kanten av stolen og så plutselig ut til å ha mistet den overdrevne selvtilliten.

Alexander foretrakk ikke en mine, men lot Madsen fortsette.

– Gullkoppen er stjålet! Det ble helt tyst i rommet, man hørte kun lyden av lille Lukas som i samme øyeblikket var i ferd med å bestige et skatoll, via en krakk.

Madsen la straks merke til en rykning i ansiktet til Maria og rettet derfor oppmerksomheten mot henne.

– Det ble ikke noe vase på deg i går?

Marias øyne smalnet ørlite og et ubestemmelig smil kom til syne i ansiktet hennes.

– Nei, men det overlever jeg. Hun kikket mot Alexander med to dådyrøyne og lirte med sarkastisk stemme av seg en kommentar som fikk det til å bruse i årene til eksmannen.

– Først mistet du meg, og så Gullkoppen. Nå er jammen de to mest verdifulle gjenstandene dine forsvunnet. Kanskje den vasen ikke er så viktig likevel? Alexander bet seg i hardt i leppen, men klarte å beholde fatningen. Maria tok plutselig tak i Lukas som nå satt på skatollet og slo i bordplaten med en messingfigur. Han dro seg i buksebeinet og avslørte et plaster som nok var beskrivende for hans noe viltre adferd.

– Ikke mer klatring nå lille venn. Sitt hos tante, så skal vi høre litt mer om denne Gullkoppen til onkel Alex.

– Og du da, unge von Haagh. Går det bra med businessen?

– Jaja, helt strålende. Han skalv litt i stemmen, men viste frem en tommel med tydelig tegn på neglebiting. Hva var det egentlig som var så viktig siden du måtte innom akkurat i går?

– Jeg er jo ofte innom, så…

– Innom for å imponere med nye anskaffelser, Nico? Du gir deg virkelig ikke. Maria kastet inn setningen og himlet med øynene. Nicholas flakket usikkert med blikket.

– Neinei, jeg skulle bare innom for å invitere Alexander med på en jakttur nå i vår, også er det alltid hyggelig å ha en kaffe sammen?

– Hva slags jakttur? Madsen stilte spørsmålet kontant.

– Jeg tenkte en sånn kronhjortjakt i Skottland.

Madsen skjøt frem munnen og så tankefullt ut i luften.

– Du er i eiendomsbransjen, ikke sant? Nicholas gav et kort nikk som svar.

– Selger de dyreste og mest prangende villaene vet jeg. Og du er visst dyktig i faget også, har jeg hørt. En mester til å få enhver bolig til å fremstå unik og eksklusiv. Ja, det må jeg si, du har virkelig lykkes. Virkelig!

Nicholas lot hånden gli raskt over det glatte håret. Tok tak i den lille hestehalen i nakken og nikket raskt to ganger. Den arrogante og sarkastiske etterforskeren gjorde ham usikker.

– Vel vel, snøftet Madsen, gned håndflaten mot tørre skjeggstubber og henvendte seg deretter til antikvitetshandleren Oliver Brun.

– Også var det deg da, Herr Brun. Oliver pustet dypt inn og ut.

– Ja, du har vel hørt om min fascinasjon for Gullkoppen, men det er ikke meg som har tatt den. Jeg driver ikke med tyveri. Stemmen var mørk og brummende.

– Hvordan får du egentlig en slik antikvitetsbutikk til å gå rundt år etter år?

– Kjøp og salg, så enkelt er det. Den rødmussede karen hadde små svetteperler på overleppen.

– Så enkelt er det vel ikke. Jeg undersøkte litt og så vidt jeg har forstått så har du kjøpt mer enn du har solgt de siste årene. Det hadde vært trist om du ikke kunne fortsatt med din brennende interesse for faget.

Alexanders øyne økte i størrelse, tydelig overrasket over at Oliver slet økonomisk. Oliver svarte ikke, men man kunne se at pusten hans gikk i lange tunge drag.

– Vet du hvem John Fronth er? Madsen vred hodet raskt mot Alexander.

– Ja, han eier også en slik Gullkopp. Han er vel også kunde av deg Oliver? Alexander nikket mot Oliver som svelget slik at adamseplet på halsen hans gjorde et lite byks.

– Ikke i det siste, svarte han med hes stemme. Madsen sa ikke mer om den saken, bare mumlet et par ord for seg selv som de andre ikke oppfattet.

Konrad Madsen tok et par steg bakover, stilte seg foran forsamlingen og la hendene på hoftene.

– Okei, jeg skal være helt åpen her. Ettersom Alexander ikke oppdaget tyveriet før på morgenen i dag, så er dere alle i søkelyset. Jeg tror jeg med ganske stor sikkerhet kan si at tyven er i dette rommet.

Blikket til Alexander mørknet og den alvorlige stemningen spredte seg som et forkjølelsesvirus i det elegante biblioteket. Ingen våget å ta ordet bortsett fra mor til Alexander, som først nå begynte å bevege seg rundt i rommet med trillebordet.

– Noen som vil ha påfyll?


Løsningen

– Nicholas? Den bestemte stemmen til Madsen fikk den velkledde unge mannen til å rykke til.

– J…Ja, stammet han som svar.

– Du skulle invitere Alexander på jakttur til Skottland, men både du og jeg vet at det bare var et påskudd for å komme på besøk. Du vet godt at han ville aldri blitt med. Som gammel jeger vet jeg også tilfeldigvis at det ikke er jakt på kronhjort på den tiden av året i Skottland, så med andre ord så lyver du. Du lever for å imponere andre og fasade er en sykdom for slike som deg. Nicholas ristet febrilsk på hodet, men fikk ikke gehør. Madsen fortsatte:

– Det eneste du ikke kan skaffe deg er denne Gullkoppen, ikke sant. Det er et trofé som ikke engang pengene dine kan fikse. Madsen blunket intenst med øynene før han fortsatte.

– Også tenk om du kunne plassert Gullkoppen i en villa du skulle selge da, som et monument over luksus og rikdom. Det er et salgstriks det. Madsen gestikulerte som en italiensk fotballspiller.

– Tross løgner og misunnelse så tviler jeg likevel på at du har tatt koppen, og vet du hvorfor? Madsen ventet ikke på svar, men besvarte sitt eget spørsmål.

– Alexander er ditt store forbilde og han er faktisk ditt største trofé. Han er den du skryter mest av når du treffer dine likesinnede. Alexander Rosendahl er din egen «Gullkopp».

Nicholas måpte samtidig som den febrilske ristingen på hodet stilnet. Selv om han ble avkledd plagg for plagg, var det likevel en lettelse å spore i ansiktet hans.

– Så var det deg da, Oliver… Du har vel kanskje det klareste motivet av alle. Du har vist tydelig at du ønsker koppen, har kreditorer på nakken og jeg vet du har klienter som ber deg gi bud på Alexanders Gullkopp. Og John Fronth, han er en av dem.

– Men har du stjålet koppen? Madsen stoppet opp og lyttet et par sekunder til stillheten han selv skapte.

– Jeg har utelatt en liten detalj, og det er at skålen står igjen. En antikvitetshandler som deg forstår selvsagt at koppen ikke er verdt noe uten den, og derfor er jeg rimelig sikker på at du ikke har rørt den. Oliver nikket mot ham. Ansiktet fikk en mildere farge og pusten som hadde rast avgårde i et unaturlig tempo, roet seg noe.

– Det må med andre ord være noen som har hatt helt andre motiver for å stjele den, konkluderte Madsen høylytt.
Han snudde seg bort fra Oliver og satte blikket i Maria.

– Du Maria, vet så inderlig godt at Gullkoppen er Alexanders kjæreste eiendel. Madsen pekte mot Maria og hevet stemmen i en streng, nærmest faderlig tone.

– Måten du så tydelig viser at du koser deg over hans ulykke, forteller meg at å ramme Alexander hadde vært et godt nok motiv for deg. Du bryr deg ikke katten om at kaffeskålen er med eller ikke… I motsetning til både Oliver og Nicholas er du nok også veldig klar over at monteren ikke har alarm. Ingen av de to andre kunne tatt en slik sjanse…

Maria sine øyne slo nærmest gnister. Hun ville ta til motmæle, men Madsen fortsatte.

– Men hvordan kan du tillate deg å vise så tydelig at du ikke har noen empati her? Jo, fordi du neppe verken har stjålet eller ødelagt Gullkoppen? Slik jeg ser det, så ville du da ha tråkket over en grense. Du vet hvor mye koppen betyr for ham og hadde han avslørt en slik gjerning så ville det betydd slutten på sugerøret som du stadig stikker inn i villaen her. En slik sjanse ville du neppe tatt. Den vasen du prøver å få has på, jeg antar at kampen ennå ikke er over fra din side…?

– Det er det frekkeste, freste Maria. Hun stønnet oppspilt et par ganger, men så ut til å ha mistet taleevnen.

– Hun har sikkert fått det lille tantebarnet til å ta den. Da ville hun selv ha sluppet unna. Det er lett å snu ryggen til når man vil noe sterkt nok. Nicholas hadde fått noe av selvtilliten tilbake og så sitt snitt til å stikke nådeløst i Marias retning.

– Godt innspill, von Hevn…Haagh, mener jeg. Madsen humret lett, men fikk ingen respons fra de andre.
Jeg så plasteret på guttungens legg og tenkte at han kanskje hadde kuttet seg på et glasskår. Men dessverre er det ikke toåringen som har knust monteren. Madsen konkluderte uten å gi noen videre forklaring.

Alexander som hadde forholdt seg relativt rolig helt frem til nå, ble grepet av en plutselig utålmodighet.

– Men hvem har tatt den da? Hvem har stjålet Gullkoppen?

Madsen vandret rolig over det massive skipsgulvet og bort til vinduet. Han ble stående med ryggen til forsamlingen og stirre utover gårdsplassen. Plutselig snudde han seg rundt.

– Gregersen! Han nærmest spyttet navnet ut.

– Jeg er ganske så sikker på at Anton Gregersen i dette sekund sitter og patter på pipa si og drikker en kopp varm kaffe fra Gullkoppen din.

– HVA? Gregersen, men du sa jo at det var en i dette rommet… Han har jo ikke vært her engang. Alexander rynket forvirret pannen.

– Jeg nevnte for deg at jeg hadde gått på skole med Gregersen, ikke sant. Din beskrivelse av ham som en manipulerende og verdensvant fyr stemmer til punkt og prikke, men han har alltid vært en småkjeltring. En uærlig fyr som aldri ble stilt til ansvar for noe. Han slapp alltid unna og vet du hvorfor?
Alexander responderte ikke, bare ventet på svaret.

– Fordi han presset andre til å gjøre ugjerningene for seg. På samme måte som han har gjort denne gangen. Madsen hevet øyenbrynene slik at en dyp rynke viste seg i pannen.

– Da jeg undersøkte den tomme monteren i formiddag oppdaget jeg straks at det ikke var et eneste fingeravtrykk på glasset. Jeg stakk nesen helt inntil og kunne fremdeles kjenne duften av vaskemiddel. Madsen kremtet og fikk en stolt mine i ansiktet.

Glasset var nylig blitt vasket og hvem gjør rent en knust monter klokken seks på morgenen, uten å varsle eieren?

– Vaskehjelpen? Maria laget en grimase da hun sa det.
Madsen snudde seg tvert om som en kongelig gardist og satte blikket nådeløst i moren til Alexander, som i samme øyeblikket var i ferd med å forlate rommet.

– Jeg setter på litt mer kaffe… Stemmen hennes vaklet og hørtes ut som en ustemt fiolin.

– MAMMA?! Brøt Alexander sjokkert ut.
Moren slapp dørhåndtaket og man kunne se hvordan hele kroppen hennes kapitulerte.

– Du har jo så mange andre fine ting. Det er jo bare en kopp, Alexander… Hun snakket så svakt at man nesten ikke kunne høre henne. Alexander tok hånden opp i panna og lot den gli nedover ansiktet. Han lukket øynene et par sekunder før han gikk rolig over gulvet og stilte seg en halvmeter fra henne.

– Jeg skjønner ikke dette. Hvorfor gjorde du det, mamma?

– Han sa at han ville bli sammen med meg igjen om jeg skaffet ham Gullkoppen. Gregersen har pratet om den koppen siden jeg traff ham første gangen. Han var helt oppslukt i den. Alexander, gutten min. Du har jo utallige ganger bedt meg om å forsøke å bli sammen med ham igjen. Jeg trodde ikke den betydde så mye for deg… Hun merket selv hvor patetisk det hørtes ut, strakk hendene bedende mot ham og brast i gråt.

Alexander ristet fortvilet på hodet. Han sukket og så oppgitt mot Madsen. De andre besøkende trakk seg diskret ut av biblioteket og forsvant ut av villaen, tydelig beklemt av hele situasjonen.

– Hva gjør jeg? Må jeg anmelde dette for å få den tilbake?

– Redd for det ja, svarte Madsen.

– Om ikke den kjeltringen allerede har kvittet seg med den da? avsluttet han.

– Han har ikke det, hvisket moren tårevått.

– Han har bursdag i dag og Gullkoppen skulle være gaven fra meg. Moren bet tennene sammen.

– …Og samtidig min returbillett tilbake i livet hans. Koppen ligger innpakket hjemme i leiligheten min. Skammen lyste fra øynene hennes.

– Takk og lov, utbrøt Alexander. Da er jo alt såre vel. Han tok armene rundt moren og strøk henne på ryggen.

– Jeg skal aldri treffe den fyren igjen, Alexander. Jeg lover deg.

– …Men Gregersen slipper unna som alltid. Madsen slo frustrert ut med armene. Alexander forsto hva han mente. Det var ingenting å ta ham på.
Madsen heiste på buksa en siste gang, og man kunne se hvordan det gnistret i topplokket under håret. Han var tydelig forbannet, slik han alltid var når skyldige gikk fri.

– Er det virkelig ingenting vi kan gjøre? Alexanders blikk var uten forventninger.

Madsen smalnet øynene, gliste plutselig på en merkverdig måte og ristet sakte på hodet…

– Nei, det er ingenting du kan gjøre, bare la det ligge. Jeg derimot, jeg kan besøke ham… Og gratulere ham med dagen….


Var du en av de som løste mysteriet og sendte inn svaret til oss?

Har du svart riktig og blir trukket som vinner blir du kontaktet av oss i løpet av første uken etter påske!