easter-img

kunsttyveriet

Gullkoppen til Matt Hirst er stjålet, og etterforsker Konrad Madsen trenger din hjelp til å finne den skyldige. Mysteriet er nå løst. Les eller lytt til del 2 for avsløringen.

Vinneren blir kontaktet direkte av oss.

Fortellingen er skrevet av Jan-Erik Vik og innlest av Hauk Heyerdahl.

Les eller lytt til krim Gå rett til løsningen

Del 1*

Del 1 00:00 / 00:00

Del 2*

Del 2 00:00 / 00:00

Kunsttyveriet

Aldri tidligere hadde tilstrømningen av gjester til Opalen Kunstsenter vært større enn denne ettermiddagen. Årsaken kunne man lese på de store bannerne som hang stramt nedover langs søylene ved inngangspartiet til det ærverdige gamle bygget. Matt Hirst, den verdenskjente og eksentriske kunstneren, skulle avduke sitt nyeste kunstverk. Han hadde arbeidet med dette i flere år, og denne dagen skulle altså verden få det første glimtet av installasjonen. At dette var av både nasjonal og internasjonal interesse, kunne man se av presseoppbudet. På parkeringsplassen utenfor sto det bobiler og busser fra de store tv-selskapene, klare til å sende ut nyheten raskest mulig.

Inne i kunstsenteret myldret det av prominente gjester som utålmodig minglet rundt i det store lokalet. For anledningen var alle andre kunstverk fjernet, slik at fokuset kun skulle være på ettermiddagens store begivenhet. At Hirst var en annerledes og moderne kunstner, var det liten tvil om, og det viste seg tydelig i det musikalske innslaget som han hadde bestilt. Rett ved inngangspartiet sto en ung kar i tyveårene, med capsen bak frem og med store øretelefoner. Med snart en milliard avspillinger på Spotify kjente de fleste igjen remiksene han spilte via det store miksebordet. I likhet med kunstneren selv var EDM-DJ-en en verdenskjent personlighet, som med sitt originale uttrykk fanget både unge og gamle lyttere.

I den andre enden av lokalet sto et langbord med lekre asiatiske småretter og høye stettglass med boblende, dyrt innhold. Midt i salen, på en opphøyd scene, sto altså det alle gjestene var kommet for å se. En rød, sylinderformet duk hang ned fra taket og skjulte kunstverket. Tre meter unna var det satt opp et tykt taugjerde. Her fikk et utvalg av kunstnerens nærmeste inviterte VIP-gjester stå. Både kjente skuespillere, artister og politikere var å skimte i mengden. Pressen hadde fått et eget avgrenset område rett bak, slik at resten av gjestene ikke skulle måtte kjempe om plassen med dem.

Med ett stoppet musikken. Kunstsenterets ansatte, for anledningen kledd i sorte smokinger med hvite hansker på hendene, gikk mellom gjestene og bad dem dempe praten. Fotografene løftet kameraene og brukte spisse albuer for å posisjonere seg. Tiden var inne. Byens ordfører Gitte Kongevold steg opp på podiet og holdt en kort tale om hvor stolt hun var over at denne begivenheten var lagt til Opalen Kunstsenter. Deretter introduserte hun hovedpersonen selv, Matt Hirst.

Ikledd trange, sorte fløyelsbukser og sort t-skjorte, og med en like sort lue på toppen av det hvite håret, entret den myteomspunne kunstneren scenen. Det var sjelden han viste seg offentlig, og like sjelden at han møtte pressen, men med fast blikk nikket han kort til de fremmøtte. Han ønsket ikke å holde noen tale i forkant av avdukingen, noe alle gjestene var klar over. Ved hvert nye kunstverk pleide nemlig Matt Hirst å publisere en video på nettet. Det var alt både publikum og pressen hadde å forholde seg til. Denne gangen hadde han gjort akkurat det samme, men der hvor han før hadde forklart hva han hadde gjort og hvordan, hadde han denne gangen kun informert seerne om hvor og når verket skulle avdukes. Dette hadde fått de sosiale mediene til å koke, og spekulasjonene var mange.

Med alvorlig mine tok han tak i en tykk snor som hang ned fra taket. Belysningen i lokalet ble dempet, og deretter skjøt én enkel, varm lysstråle mot den røde duken. Sjelden hadde stillheten i Opalen Kunstsenter vært mer påtakelig. Matt Hirst smilte mot sine nærmeste gjester som sto lengst fremme ved taugjerdet, og da spesielt til sin argeste konkurrent Pierre, som gliste sleskt tilbake. Med rolige bevegelser trakk Hirst i snoren, og den røde duken beveget seg jevnt oppover. Kunstverket som hele verden hadde ventet på, skulle endelig se dagens lys. Da installasjonen ble avduket, gikk det et gisp gjennom forsamlingen. Ansiktsfargen til kunstneren skiftet til samme valør som det kritthvite podiet. Ordføreren smilte nervøst, usikker på om det var noe hun ikke forsto. Men noe var borte. Bare en liten gullskål sto igjen og fanget lyset fra blitsene som blinket hissig i salen. Forsamlingen klappet usikkert, men ble raskt avbrutt av kunstneren selv som ropte fortvilet:

– Gullkoppen … verket mitt er borte!

En ubehagelig stemning la seg som en klam klut over forsamlingen, som nå kikket forvirret på hverandre. Det var som om menigmann ikke oppfattet hva som skjedde. De eneste som så ut til å ha oppdaget skandalen, var journalistene, som brukte fotoapparatene sine som mitraljøser. Matt Hirst gestikulerte vilt fra scenen. Han pekte mot den kritthvite firkantede søylen, hvor den enslige gullskålen sto på toppen og skrek etter resten av kunstverket. Deretter snudde han seg brått rundt og satte øynene i en av VIP-gjestene.

Flere sikkerhetsvakter kom stormende til idet Matt Hirst hoppet ned fra podiet og satte fart i retning av Pierre. De fikk stanset ham en liten halvmeter før han utførte en takling som man kun ser i amerikansk fotball.

– Du …! Hirst freste mot den eneste i Opalen Kunstsenter som våget å dra leppene ut i et skjevt smil.

– Hva behager? Jeg? Pierre dro skuldrene opp mot ørene og viste frem håndflatene.

– Jeg har vel ingenting med dette å gjøre. Den franske aksenten skingret som en sur fiolin. Han svingte seg 360 grader rundt slik at den hvite oppkneppede skjorten flagret som et lite skjørt omkring ham. – Jeg har ingenting, hvor skulle jeg vel ha skjult en gullkopp? Har du sjekket i oppvaskmaskinen? Det arrogante ansiktsuttrykket til Pierre ble fanget opp av et titalls fotolinser.

Hirst dro seg løs fra sikkerhetsvaktene og vinket mot agenten sin. En liten kompakt fyr med høyt hårfeste og krøller langs tinningen kom ham i møte med korte raske steg.

– Ingen skal ut av dette lokalet uten å sjekkes. INGEN. Hirst ristet på hodet slik at det bølgete håret liknet på dansende bomullsdotter. Det var tydelig at dette betydde alt for ham. Flere års arbeid var praktisk talt forduftet mellom fingrene hans.

Ordfører Gitte Kongevold kom inn fra siden og tok tak i armen til den fortvilte kunstneren.

– Vi har kontroll på dette, Mr. Hirst. Jeg har snakket med sikkerhetsvaktene, som nå vil åpne to dører og slippe ut én og én gjest fra lokalet. Alle, og da mener jeg absolutt alle, vil bli visitert. Vi skal finne Gullkoppen din, jeg lover deg det …

– Kontroll? Matt Hirst stirret ordføreren rett inn i øynene i noe som måtte ha virket som en evighet. Han passerte deretter Kongevold som om hun var luft, og forsvant inn på et bakrom. Døren smalt igjen bak ham, og kunstsalen ble forlatt i det komplette kaos.

Matt Hirst satt med hodet i hendene da kunstsenterets direktør våget seg inn til ham. Den femtifire år gamle Gustav Hammer-Nilsen hadde hatt lysere dager i sin karriere. Han kremtet forsiktig to ganger.

– Jeg vil bare informere deg, Mr. Hirst, om at alle gjestene, alle ansatte … ja, alle som har oppholdt seg i kunstsalen, er visitert, meg selv inkludert.

Hirst løftet blikket for å høre konklusjonen.

– Gullkoppen er dessverre ikke funnet, men vi kommer til å gjennomgå hver krik og krok i senteret også. Hammer-Nilsen tok et steg bakover før han fullførte det han hadde planlagt å si.

– Politiet er selvsagt på vei …

Hirst ristet på hodet, reiste seg fra den harde benken han satt på, og myste med øynene.

– Jeg vil ikke ha noe politi her … Stemmen var klar og tydelig.

– Men … Direktøren rakk ikke å si mer før Hirst fortsatte heseblesende.

– Jeg vil ha en skikkelig etterforsker. En av den gode gamle sorten, som har tid og motivasjon til å gå under huden på de mistenkte. Jeg vil ha en Miss Marple, en Poirot, en …

– KONRAD MADSEN! Hammer-Nilsen nærmest spyttet navnet ut. Hirst stoppet opp og stirret intenst på den glattbarberte mannen foran seg.

– Konrad Madsen? Gjentok han, spørrende.

– Ja! Han … han er en privatetterforsker, vi har brukt ham på noen saker internt. Han er av den gamle skolen, dyktig, men brutalt ærlig, og kanskje litt ufiltrert om jeg kan si det slik. Metodene hans er kanskje ikke alltid helt etter boken, men … Hammer-Nilsen skalv litt i stemmen nå, nesten overrasket over sitt eget forslag.

Den eksentriske kunstneren la hodet på skakke, smalnet øynene og smilte skjevt.

– Perfekt. Få tak i ham nå. Jeg vil ikke se politiet her. Jeg vil ha Madsen. Skaff meg Konrad Madsen.

….

Nyheten om den skandaløse avdukingen gikk allerede verden rundt. At et kunstverk av en kapasitet som Matt Hirst skulle bli stjålet, var nesten like sensasjonelt som om Mona Lisa plutselig skulle forsvinne fra Louvre. Journalistene pumpet ut saker med alskens konspirasjonsteorier. Noen seriøse, andre som hentet ut av diverse science fiction-magasiner. Uansett mesket pressen seg i storyen, som solgte som varmt hvetebrød. Den lille norske byen hvor Opalen Kunstsenter lå, ble satt på verdenskartet. Ordfører Kongevold stilte opp på det som var av intervjuer. Hun fremsto solid og hadde få problemer med å takle pressen. Etter en periode hvor det var sådd tvil om hun var den rette personen i posisjonen som ordfører, opptrådte hun denne gangen som en bauta. Hun var et yndet intervjuobjekt, og hun virket både dreven og godt forberedt.

Privatetterforsker Konrad Madsen hadde parkert sin brune Opel Astra ved elvebredden. Seteryggen var vippet bakover i liggende stilling, og de høye snorkelydene overdøvet så vidt radioen som fremdeles brukte FM-båndet. Da mobilen durte fra innerlomma på skinnjakka, hadde han fremdeles ikke fått med seg den store nyheten som de fleste DAB-kanalene spredde utover eteren.

-Jaaa … Madsen her. En kopp, sier du? Av gull? Matt Hirst? Aldri hørt om. Er han i familie med fotballspilleren Geoff Hurst? Legende i West Ham og på det engelske landslaget?

Konrad rettet opp stolryggen samtidig som han lyttet til informasjonen han fikk fra Gustav Hammer-Nilsen i andre enden.

– Greit! Jeg kommer. Skaff meg et bilde fra selve avdukingen. Er han koppemakeren der nå?

Samtalen ble avsluttet ved at kunstdirektøren gav ham klar beskjed om å formulere seg på en mer passende måte. Madsen mumlet et passende svar og la fra seg mobilen i passasjersetet. Kort tid etter satte han kursen mot Opalen Kunstsenter …

Det krydde av pressefolk utenfor kunstsenteret. De kastet seg over enhver person som de trodde kunne ha en ny vinkling på Gullkoppens forsvinning. Konrad Madsen var det imidlertid ingen som stoppet. Han fikk noen irriterte blikk da han trengte seg gjennom mengden, men den loslitte gamle skinnjakka, de grønne fløyelsbuksene og det skjeggete ansiktet passet nok ikke inn i profilen av intervjuobjekter som de søkte. Da han som eneste person slapp inn på kunstsenteret, ble flere av journalistene lange i maska. Hvem i huleste var denne uflidde figuren som skled rett inn i Edens hage?

Kunstsalen fremsto som diger nå som den var tilnærmet tømt for folk. Gustav Hammer-Nilsen og Matt Hirst møtte Konrad ved søylen hvor koppen fremdeles glimret med sitt fravær. Han håndhilste kort på begge to, målte Hirst opp og ned før han pekte på buksen hans og formulerte et spørsmål som inneholdt ett ord:

– Fløyel?

Matt nikket overrumplet. Konrad tok tak i sin egen bukse og smilte med gule tenner.

– Min også, men jeg liker best å ha riller i dem. Hammer-Nilsen himlet fortvilet med øynene og angret på at han hadde foreslått Madsen. Det morske ansiktet til Matt Hirst sprakk plutselig opp i et stort smil.

– Jeg liker han her. Min kunstneriske intuisjon forteller meg at vi har funnet rett mann. Han lo høyt og dunket samtidig Hammer-Nilsen i skulderen. Madsen ristet på hodet over det uforståelige tøvet og fortsatte med det han var kommet for.

– Få se bildet jeg bad om. Latteren stilnet, og Konrad fikk en serie fotografier i hånden fra Hammer-Nilsen.

– Det er vår egen fotograf som har tatt dem. Bildene ligger i kronologisk rekkefølge fra før avdukingen til etter at vi oppdaget at verket var borte. Som du ser, så er alle de nærmeste VIP gjestene på fremste rad med på bildet, i tillegg til Mr. Hirst, ordfører Kongevold og meg selv da. Konrad bladde raskt gjennom og kikket deretter opp på Hirst.

– Har du et bilde av selve koppen? Hirst dro frem mobilen fra bukselommen.

– Hmm, det var absolutt ikke slik jeg så den for meg. Konrad rynket pannen.

– Den er, om jeg kan bruke et slikt ord om en kopp, meget delikat. Hva er den verdt?

Matt Hirst skjøt leppene frem i en trutmunn.

– Den er verdt alt. Den er unik.

– Kunstnersvar, mumlet Konrad før han holdt opp et av bildene.

– Hvem er disse gjestene på første rad her?

Matt Hirst overtok fotopapiret og pekte på to av dem.

– Han med krøllene og blank isse helt til venstre er min egen agent, Jonathan Berkley. Nestemann er Pierre, min argeste konkurrent, som jeg kun inviterte for å oppleve hans misunnelse på nært hold. Helt til høyre er det en norsk politiker som jeg ikke kjenner navnet på.

– Han vet jeg hvem er. Madsen ristet oppgitt på hodet.

– Det er Ernst Skyggedal. Politiker og populist av verste sort, men hvem er hun som stikker hodet frem i bakgrunnen der da? Konrad pekte på en lyshåret kvinne med blodrød leppestift og overdrevent hvite tenner. Hirst holdt bildet opp mot lyset.

– Å milde himmel, jeg så ikke henne. Hun har parykk på seg, hun er egentlig helt mørk. Han tok seg til pannen.

– Hun er crazy som f… Min største og verste fan. En steinrik gærning som har lagt sin elsk på meg. For å beskrive henne på en enkel måte, så får jeg flere frierbrev av henne i uken, og jeg vil nødig gå i detalj om hvordan de er utformet. Hun er nektet på alle mine utstillinger, men gang på gang så lurer hun seg altså inn.

Konrad hadde lirket frem notatblokken fra baklomma og noterte flittig.

– Jeg fikk jo litt informasjon av direktøren her om hva som hadde skjedd, men trenger å vite litt mer om prosessen da Gullkoppen ble plassert under duken.

– Det var det aller siste jeg gjorde i går kveld. Det krevde all min konsentrasjon, så det var kun Hammer-Nilsen som fikk lov til å være her.

– Absolutt ingen fikk lov til å se verket mitt etter det, og nå får ingen noensinne nyte synet. Matt Hirst bet tennene hardt sammen.

Hammer-Nilsen løftet forsiktig en finger i været.

– Jeg må bare spille inn at det har stått sikkerhetsvakter her i hele natt, og de er sjekket ut. Jeg kan virkelig ikke se at noen andre enn de som har stått i fremste rekke, kan ha hatt muligheten til å ta den. Hvordan de så har smuglet den ut, er jo virkelig et mysterium.

– Det inkluderer med andre ord deg selv og ordføreren også. Hammer-Nilsen svarte ikke på Madsens syrlige påstand, men blunket ukontrollert et par ganger. Han var tydelig ukomfortabel.

Madsen gikk mot nærmeste sofa, og Matt Hirst fulgte etter. De to ytterst forskjellige personlighetene satt tause ved siden av hverandre. Den ene moderne og tidsriktig, den andre fra en annen tidsalder. Lenge ble de sittende og bare stirre ut i luften. Hammer-Nilsen ble stående som en taus tilskuer til det merkelige synet. Konrad Madsen tok til slutt ordet og henvendte seg direkte til direktøren.

– Jeg vil ha en prat med Matt Hirst på tomannshånd, og så vil jeg at du får tak i alle personene på bildet, inkludert den stalker-dama. Kan du fikse det til i morgen tidlig klokken ti? Jeg ønsker at vi møtes her på kunstsenteret. Hammer-Nilsen nikket og forsvant raskt av gårde.

– Nå, hva tenker du som kunstner? Hvorfor stjeles halve kunstverket ditt på selveste avdukingsdagen? Konrad vred på hodet og så Hirst rett inn i øynene. Hirst myste og la hendene rolig ned på lårene sine.

– Oppmerksomhet, Konrad … Alt handler om oppmerksomhet!
Kort tid etter dukket direktøren opp igjen.

– Da har jeg fått tak i dem, og alle stiller velvillig opp.

– Klart det, svarte Konrad med arrogant mine.

– Ingen vil vekke oppsikt ved ikke å komme. Han reiste seg fra sofaen, heiste på buksen og snudde seg mot Matt Hirst.

– Da har jeg fått det jeg trenger av deg. Vi sees i morgen.

Klokken fem på ti dagen etter ble de inviterte loset inn i kunstsenteret via en dør på baksiden av bygget. De ble sittende rundt et ovalt bord i den samme salen som Gullkoppen hadde forsvunnet fra.

Matt Hirst hadde plassert seg i den ene enden av bordet. Der satt han med et mørkt blikk og stirret utover forsamlingen: agenten Jonathan Berkley, ordfører Gitte Kongevold, kunstneren Pierre, politikeren Ernst Skyggedal, den steinrike erkefanen Susan deVille og til slutt kunstsenterets direktør Gustav Hammer-Nilsen.

Det var helt stille da Konrad Madsen entret rommet, i eksakt de samme klærne han hadde brukt dagen før. Madsens trente blikk la straks merke til at Pierre hadde plassert seg så langt unna Hirst som mulig, og at Susan deVille sannsynligvis hadde fått seg en stol så nærme som det var mulig å komme kunstneren uten at han nektet. Han la også merke til at Hirst hadde en ukjent ung mann ved sin side. Hirst hadde byttet antrekk til en grå tettsittende dressbukse og en sort høyhalset genser. Madsen kjente et lite stikk av skuffelse.

– Velkommen, mine damer og herrer, begynte han med mumlende stemme. Han vrengte av seg skinnjakka og avslørte en nuppete flanellskjorte med store ruter og begynnende svetteringer under armene.

– Mitt navn er Konrad Madsen, og jeg er hyret inn for å finne ut hvem som har stjålet Gullkoppen. Den korte introduksjonen ble møtt med svak humring av Pierre og himling med øynene fra politiker Ernst Skyggedal. Madsen gliste skjevt, godt vant med å bli undervurdert. Matt Hirst banket lett i bordplaten.

– Jeg har invitert med en journalist som skal få lov til å dekke etterforskningen. Noen innvendinger mot det? Flere skeptiske ansiktsuttrykk kom til syne, men ingen protesterte på Hirst sitt krumspring. Madsen tok over igjen.

– Ok, jeg går rett på sak. Pressen fråtser i dette tyveriet som sultne ulver. Jeg har ikke tro på en del av de enkle teoriene som deler av mediene konstruerer. Det kan ikke være en vaskehjelp eller en sikkerhetsvakt som har stukket koppen under jakka. Dette er utført av noen med større motiv. Å utføre selve tyveriet kan ha vært veldig enkelt. Dere har alle oppholdt dere i VIP sonen lenge før presse og resten av gjestene kom inn i lokalet. Alle, bortsett fra Susan deVille, er personer som ikke har blitt sett på som en trussel, og sikkerheten omkring Gullkoppen har tydeligvis vært for dårlig. deVille, for anledningen med kortklippet brunt hår og i en sort utringet bluse, smilte utilpass. De andre kikket mot den mørke skjønnheten med undrende blikk. Madsen fortsatte:

– Det jeg med enkle ord forsøker å si, er at dere alle kunne tatt Gullkoppen og derfor er mistenkte i forbindelse med tyveriet.

Et sekunds stillhet ble raskt overtatt av ordfører Kongevold, som illrød i ansiktet smalt neven i bordet.

– Hva er du står her og påstår? Skulle jeg som ordfører ha stjålet et av de største kunstverkene som noensinne har vært i bygda?

Madsen likte utbruddet. Nå var seansen han hadde sett for seg, i gang.

– Visst var avdukingen en stor begivenhet som både du og byen kunne sole dere i glansen av. Five minutes of fame … Og så var det over.

Madsen lot setningen henge som en seig vanndråpe under kranen.

– Men noen lurer sikkert på hvordan du fikk dette arrangementet hit, eller hva, folkens? De andre nikket bekreftende, men Madsen festet blikket på agenten til Hirst, nemlig Jonathan Berkley.

– Vet du noe om det, Berkley?

Agenten vred seg ukomfortabelt i stolen.

– Neei, vi ville ha et sted som var litt utenom det vanlige da, ikke sant, Matt?

Matt Hirst satte opp et overrasket uttrykk.

– Jeg forsto egentlig aldri hvorfor du foreslo akkurat dette stedet, men syntes jo det virket som en svært god idé. Jeg ønsker alltid å gi noe tilbake til samfunnet.

Berkley unngikk tydelig blikket til ordfører Kongevold, som nå plutselig ivret etter å si noe.

– Men dere krevde jo en blodpris for å komme hit? Hun stirret spørrende på Berkley som viftet det hele bort som en plagsom flue.

– Noe må jo selvsagt påregnes … det er et entourage, det er overnatting, det er sikkerhet, det er transport, forsikringer, det er mange kostnader knyttet til en installasjon av en så viktig karakter!

Konrad Madsen tok ordet igjen.

– Penger, penger, penger. Hvordan står det egentlig til med din personlige økonomi? Jeg har forhørt meg litt, og du lever virkelig et liv i sus og dus, og Hirst her er vel ikke akkurat kjent for å være raus med lønningene. Verken Berkley eller Hirst svarte på den syrlige kommentaren, men Pierre grep sjansen til å få inn et stikk.

– Agenter som utnytter sine arbeidsgivere. Jeg kjenner alt til slike små mennesker. Kontakter over hele verden, både kunstkjøpere og helere. Prostitusjon er verdens eldste yrke. Jeg sier ikke mer. Pierre kvitret setningene arrogant ut som små melodier. Jonathan Berkley lente seg over bordet og gikk tydelig i angrepsposisjon.

– Ha! Der så du din mulighet, ja. Det er klart du vil få dette over på meg, du som har det klareste motivet av alle. Vi så alle hvordan du smilte under avdukingen. At du har benyttet anledningen til egenhendig å ødelegge dette store øyeblikket, er vel å anse som ditt største kunstverk. Det er fem år siden siste gang du presterte noe. Ryktene om din kreative sperre er tydeligvis overdrevet. Beskyldningen fikk Pierre til å miste munn og ikke minst mæle. Han ristet flirende på hodet, og det ble deretter en opphetet stemning omkring bordet.

At beskyldningene nå haglet mellom de mistenkte, var helt perfekt for Madsen, som noterte ivrig i notatblokken sin.

 

Det var nesten så han kunne lene seg tilbake og bare lytte. Madsen flyttet imidlertid fokuset over på de to siste omkring bordet, nemlig den elegante deVille og Hammer-Nilsen.

– Det er en ting som jeg lurer på, og det er hvordan unge frøken deVille her, selv med en parykk, klarer å få innpass blant VIP-gjestene? Hva har du å si til det, Susan deVille?

– Det er Matt Hirst selv som har invitert meg. Han er jo søt da, synes du ikke?

Hirst trakk irritert på skuldrene.

– Hun juger, det forstår jo alle. Madsen fikk en undrende rynke i pannen og fulgte opp med et spørsmål til senterets direktør.

– Hva med deg da, Hammer-Nilsen? Kjenner du til Susan deVille fra tidligere? Den rakryggede kunstdirektøren så plutselig litt duknakket ut.

– Nei, eller jo, hun har vel vært på en og annen kunstauksjon her da. Men jeg …

– Så du kjenner henne? Madsen var oppriktig overrasket.

– Herregud mann, dama er jo steinrik og har en enorm kunstsamling. Den ellers så taletrengte politikeren Ernst Skyggedal tok endelig bladet fra munnen. Madsen klappet sarkastisk med hendene.

– Det var på tide, Skyggedal. Jeg har i grunnen ventet på at du skulle posisjonere deg. Men hva med din egen rolle her da? Jeg vet jo godt at du er kunstinteressert, men kjenner du meg igjen? Madsen tok av seg de markerte og gammelmodige brillene. Skyggedal myste med øynene slik at teposene under løftet seg ørlite. Den rutinerte politikeren i slutten av femtiårene, med det tykke røde håret og den gedigne magen, pustet tungt. En liten svettedråpe lå og vippet ytterst på overleppen. Han ristet på hodet, nesten som om han avfeide hele spørsmålet.

– 1982, kunsttyveriet i Oslo … Vi arresterte en gammel kjenning med den stjålne verdifulle vasen, som deretter påstod at tyveriet var på bestilling fra en ung redersønn med navn Roger Holm. Roger Holm slapp unna tiltale da det var ord mot ord, men i ettertid dukket han opp igjen som politiker. Denne gangen med ny identitet, nemlig med det velklingende navnet Ernst Skyggedal.

– Det der … det der er latterlig å dra frem. Jeg hadde ingenting med det å gjøre og har ingenting med dette å gjøre. Jeg så idet du kom inn at du var en utrangert gammel liksompoliti, og det var du den gang også. Skyggedal fortsatt med en tilgjort latter. En hersketeknikk han hadde brukt så mange ganger, at den var blitt til et karaktertrekk.

– Jeg ler av hele denne komedien her. Hvor er politiet? Hvor er ekte etterforskere og teknikere? Dette er bare skammelig, og hvis det skrives om noe av dette i avisen, skal jeg saksø…

– Kan du fortelle meg hvorfor du som eneste politiker alltid har livvakter døgnet rundt? Skylder du penger, har du gamle fiender … Jeg forstår ikke? Madsen avbrøt taleflommen til Skyggedal.

– Det er nye tider, Madsen. Vi lever ikke i din tid lenger, vi lever her. I nåtiden. Pekefingeren til Skyggedal pekte intenst mot den aldrende privatetterforskeren som på sedvanlig vis heiste litt på buksen. Nå kastet også ordføreren seg inn i debatten, og etter hvert flere av de andre. Det hele tok fullstendig av, og Madsen luntet bort til Matt Hirst som var i heftig diskusjon med både agenten sin og Pierre.

– Jeg tror vi avslutter der, Mr. Hirst. Jeg har fått mitt. Jeg vil gjerne at du inviterer alle tilbake hit i morgen til samme tid. Matt Hirst skjøt frem neven og tok Konrad i hånden.

– Takk Mr. Madsen. Du har gjort en særdeles glimrende jobb til nå. Jeg skal sørge for at alle dukker opp i morgen.

Konrad Madsen hadde aldri tidligere slitt med nattesøvnen. Han la seg presis klokken elleve hver kveld, og det hadde han gjort de siste tyve årene. Denne natten ble ikke som de foregående sjutusentrehundre nettene. Tankene kvernet rundt i hodet på ham. Gang på gang stilte han seg det samme spørsmålet: Hvem var den geniale tyven, og hva var motivet for ugjerningen Klokken tre på natten satte han seg brått opp i sengen.

– Selvfølgelig! ropte han ut. – Selvfølgelig er det slik …


En ubehagelig stemning la seg som en klam klut over forsamlingen, som nå kikket forvirret på hverandre. Det var som om menigmann ikke oppfattet hva som skjedde. De eneste som så ut til å ha oppdaget skandalen, var journalistene, som brukte fotoapparatene sine som mitraljøser.
Matt Hirst gestikulerte vilt fra scenen. Han pekte mot den kritthvite firkantede søylen, hvor den enslige gullskålen sto på toppen og skrek etter resten av kunstverket. Deretter snudde han seg brått rundt og satte øynene i en av VIP-gjestene.
Flere sikkerhetsvakter kom stormende til idet Matt Hirst hoppet ned fra podiet og satte fart i retning av Pierre. De fikk stanset ham en liten halvmeter før han utførte en takling som man kun ser i amerikansk fotball.
– Du …! Hirst freste mot den eneste i Opalen Kunstsenter som våget å dra leppene ut i et skjevt smil.
– Hva behager? Jeg? Pierre dro skuldrene opp mot ørene og viste frem håndflatene.
– Jeg har vel ingenting med dette å gjøre. Den franske aksenten skingret som en sur fiolin. Han svingte seg 360 grader rundt slik at den hvite oppkneppede skjorten flagret som et lite skjørt omkring ham. – Jeg har ingenting, hvor skulle jeg vel ha skjult en gullkopp? Har du sjekket i oppvaskmaskinen? Det arrogante ansiktsuttrykket til Pierre ble fanget opp av et titalls fotolinser.
Hirst dro seg løs fra sikkerhetsvaktene og vinket mot agenten sin. En liten kompakt fyr med høyt hårfeste og krøller langs tinningen kom ham i møte med korte raske steg.

– Ingen skal ut av dette lokalet uten å sjekkes. INGEN. Hirst ristet på hodet slik at det bølgete håret liknet på dansende bomullsdotter. Det var tydelig at dette betydde alt for ham. Flere års arbeid var praktisk talt forduftet mellom fingrene hans.
Ordfører Gitte Kongevold kom inn fra siden og tok tak i armen til den fortvilte kunstneren.
– Vi har kontroll på dette, Mr. Hirst. Jeg har snakket med sikkerhetsvaktene, som nå vil åpne to dører og slippe ut én og én gjest fra lokalet. Alle, og da mener jeg absolutt alle, vil bli visitert. Vi skal finne Gullkoppen din, jeg lover deg det …
– Kontroll? Matt Hirst stirret ordføreren rett inn i øynene i noe som måtte ha virket som en evighet. Han passerte deretter Kongevold som om hun var luft, og forsvant inn på et bakrom.
Døren smalt igjen bak ham, og kunstsalen ble forlatt i det komplette kaos. Matt Hirst satt med hodet i hendene da kunstsenterets direktør våget seg inn til ham. Den
femtifire år gamle Gustav Hammer-Nilsen hadde hatt lysere dager i sin karriere. Han kremtet forsiktig to ganger.
– Jeg vil bare informere deg, Mr. Hirst, om at alle gjestene, alle ansatte … ja, alle som har oppholdt seg i kunstsalen, er visitert, meg selv inkludert.
Hirst løftet blikket for å høre konklusjonen.
– Gullkoppen er dessverre ikke funnet, men vi kommer til å gjennomgå hver krik og krok i senteret også. Hammer-Nilsen tok et steg bakover før han fullførte det han hadde planlagt å si.
– Politiet er selvsagt på vei …

Hirst ristet på hodet, reiste seg fra den harde benken han satt på, og myste med øynene.
– Jeg vil ikke ha noe politi her … Stemmen var klar og tydelig.
– Men … Direktøren rakk ikke å si mer før Hirst fortsatte heseblesende.
– Jeg vil ha en skikkelig etterforsker. En av den gode gamle sorten, som har tid og motivasjon til å gå under huden på de mistenkte. Jeg vil ha en Miss Marple, en Poirot, en …
– KONRAD MADSEN! Hammer-Nilsen nærmest spyttet navnet ut. Hirst stoppet opp og stirret intenst på den glattbarberte mannen foran seg.
– Konrad Madsen? Gjentok han, spørrende.
– Ja! Han … han er en privatetterforsker, vi har brukt ham på noen saker internt. Han er av den gamle skolen, dyktig, men brutalt ærlig, og kanskje litt ufiltrert om jeg kan si det slik. Metodene hans er kanskje ikke alltid helt etter boken, men … Hammer-Nilsen skalv litt i stemmen nå, nesten overrasket over sitt eget forslag.
Den eksentriske kunstneren la hodet på skakke, smalnet øynene og smilte skjevt.
– Perfekt. Få tak i ham nå. Jeg vil ikke se politiet her. Jeg vil ha Madsen. Skaff meg Konrad
Madsen.
….
Nyheten om den skandaløse avdukingen gikk allerede verden rundt. At et kunstverk av en kapasitet som Matt Hirst skulle bli stjålet, var nesten like sensasjonelt som om Mona Lisa plutselig skulle forsvinne fra Louvre. Journalistene pumpet ut saker med alskens konspirasjonsteorier. Noen seriøse, andre som hentet ut av diverse science fiction-magasiner.
Uansett mesket pressen seg i storyen, som solgte som varmt hvetebrød. Den lille norske byen hvor Opalen Kunstsenter lå, ble satt på verdenskartet. Ordfører Kongevold stilte opp på det som var av intervjuer. Hun fremsto solid og hadde få problemer med å takle pressen. Etter en periode hvor det var sådd tvil om hun var den rette personen i posisjonen som ordfører, opptrådte hun denne gangen som en bauta. Hun var et yndet intervjuobjekt, og hun virket både dreven og godt forberedt.
Privatetterforsker Konrad Madsen hadde parkert sin brune Opel Astra ved elvebredden.
Seteryggen var vippet bakover i liggende stilling, og de høye snorkelydene overdøvet så vidt radioen som fremdeles brukte FM-båndet. Da mobilen durte fra innerlomma på skinnjakka, hadde han fremdeles ikke fått med seg den store nyheten som de fleste DAB-kanalene spredde utover eteren.
-Jaaa … Madsen her. En kopp, sier du? Av gull? Matt Hirst? Aldri hørt om. Er han i familie med fotballspilleren Geoff Hurst? Legende i West Ham og på det engelske landslaget?
Konrad rettet opp stolryggen samtidig som han lyttet til informasjonen han fikk fra Gustav Hammer-Nilsen i andre enden.
– Greit! Jeg kommer. Skaff meg et bilde fra selve avdukingen. Er han koppemakeren der nå?

Samtalen ble avsluttet ved at kunstdirektøren gav ham klar beskjed om å formulere seg på en mer passende måte. Madsen mumlet et passende svar og la fra seg mobilen i passasjersetet.
Kort tid etter satte han kursen mot Opalen Kunstsenter …

Det krydde av pressefolk utenfor kunstsenteret. De kastet seg over enhver person som de trodde kunne ha en ny vinkling på Gullkoppens forsvinning. Konrad Madsen var det imidlertid ingen som stoppet. Han fikk noen irriterte blikk da han trengte seg gjennom mengden, men den loslitte gamle skinnjakka, de grønne fløyelsbuksene og det skjeggete ansiktet passet nok ikke inn i profilen av intervjuobjekter som de søkte. Da han som eneste person slapp inn på kunstsenteret, ble flere av journalistene lange i maska. Hvem i huleste var denne uflidde figuren som skled rett inn i Edens hage?
Kunstsalen fremsto som diger nå som den var tilnærmet tømt for folk. Gustav Hammer-Nilsen og Matt Hirst møtte Konrad ved søylen hvor koppen fremdeles glimret med sitt fravær. Han håndhilste kort på begge to, målte Hirst opp og ned før han pekte på buksen hans og formulerte et spørsmål som inneholdt ett ord:
– Fløyel?
Matt nikket overrumplet. Konrad tok tak i sin egen bukse og smilte med gule tenner.
– Min også, men jeg liker best å ha riller i dem. Hammer-Nilsen himlet fortvilet med øynene og angret på at han hadde foreslått Madsen. Det morske ansiktet til Matt Hirst sprakk plutselig opp i et stort smil.
– Jeg liker han her. Min kunstneriske intuisjon forteller meg at vi har funnet rett mann. Han lo høyt og dunket samtidig Hammer-Nilsen i skulderen. Madsen ristet på hodet over det uforståelige tøvet og fortsatte med det han var kommet for.
– Få se bildet jeg bad om. Latteren stilnet, og Konrad fikk en serie fotografier i hånden fra Hammer-Nilsen.
– Det er vår egen fotograf som har tatt dem. Bildene ligger i kronologisk rekkefølge fra før avdukingen til etter at vi oppdaget at verket var borte. Som du ser, så er alle de nærmeste VIPgjestene på fremste rad med på bildet, i tillegg til Mr. Hirst, ordfører Kongevold og meg selv da.

Konrad bladde raskt gjennom og kikket deretter opp på Hirst.

– Har du et bilde av selve koppen? Hirst dro frem mobilen fra bukselommen.
– Hmm, det var absolutt ikke slik jeg så den for meg. Konrad rynket pannen.
– Den er, om jeg kan bruke et slikt ord om en kopp, meget delikat. Hva er den verdt?
Matt Hirst skjøt leppene frem i en trutmunn.
– Den er verdt alt. Den er unik.
– Kunstnersvar, mumlet Konrad før han holdt opp et av bildene.
– Hvem er disse gjestene på første rad her?
Matt Hirst overtok fotopapiret og pekte på to av dem.
– Han med krøllene og blank isse helt til venstre er min egen agent, Jonathan Berkley. Nestemann er Pierre, min argeste konkurrent, som jeg kun inviterte for å oppleve hans misunnelse på nært hold. Helt til høyre er det en norsk politiker som jeg ikke kjenner navnet på.
– Han vet jeg hvem er. Madsen ristet oppgitt på hodet.
– Det er Ernst Skyggedal. Politiker og populist av verste sort, men hvem er hun som stikker hodet frem i bakgrunnen der da? Konrad pekte på en lyshåret kvinne med blodrød leppestift og overdrevent hvite tenner. Hirst holdt bildet opp mot lyset.
– Å milde himmel, jeg så ikke henne. Hun har parykk på seg, hun er egentlig helt mørk. Han tok seg til pannen.
– Hun er crazy som f… Min største og verste fan. En steinrik gærning som har lagt sin elsk på meg. For å beskrive henne på en enkel måte, så får jeg flere frierbrev av henne i uken, og jeg vil nødig gå i detalj om hvordan de er utformet. Hun er nektet på alle mine utstillinger, men gang på gang så lurer hun seg altså inn.

Konrad hadde lirket frem notatblokken fra baklomma og noterte flittig.

– Jeg fikk jo litt informasjon av direktøren her om hva som hadde skjedd, men trenger å vite litt mer om prosessen da Gullkoppen ble plassert under duken.
– Det var det aller siste jeg gjorde i går kveld. Det krevde all min konsentrasjon, så det var kun Hammer-Nilsen som fikk lov til å være her.
– Absolutt ingen fikk lov til å se verket mitt etter det, og nå får ingen noensinne nyte synet. Matt Hirst bet tennene hardt sammen.

Hammer-Nilsen løftet forsiktig en finger i været.
– Jeg må bare spille inn at det har stått sikkerhetsvakter her i hele natt, og de er sjekket ut. Jeg kan virkelig ikke se at noen andre enn de som har stått i fremste rekke, kan ha hatt muligheten til å ta den. Hvordan de så har smuglet den ut, er jo virkelig et mysterium.
– Det inkluderer med andre ord deg selv og ordføreren også. Hammer-Nilsen svarte ikke på Madsens syrlige påstand, men blunket ukontrollert et par ganger. Han var tydelig ukomfortabel.

Madsen gikk mot nærmeste sofa, og Matt Hirst fulgte etter. De to ytterst forskjellige personlighetene satt tause ved siden av hverandre. Den ene moderne og tidsriktig, den andre fra en annen tidsalder. Lenge ble de sittende og bare stirre ut i luften. Hammer-Nilsen ble stående som en taus tilskuer til det merkelige synet. Konrad Madsen tok til slutt ordet og henvendte seg direkte til direktøren.
– Jeg vil ha en prat med Matt Hirst på tomannshånd, og så vil jeg at du får tak i alle personene på bildet, inkludert den stalker-dama. Kan du fikse det til i morgen tidlig klokken ti? Jeg ønsker at vi møtes her på kunstsenteret. Hammer-Nilsen nikket og forsvant raskt av gårde.
– Nå, hva tenker du som kunstner? Hvorfor stjeles halve kunstverket ditt på selveste avdukingsdagen? Konrad vred på hodet og så Hirst rett inn i øynene. Hirst myste og la hendene rolig ned på lårene sine.
– Oppmerksomhet, Konrad … Alt handler om oppmerksomhet!
Kort tid etter dukket direktøren opp igjen.
– Da har jeg fått tak i dem, og alle stiller velvillig opp.

– Klart det, svarte Konrad med arrogant mine.
– Ingen vil vekke oppsikt ved ikke å komme. Han reiste seg fra sofaen, heiste på buksen og
snudde seg mot Matt Hirst.
– Da har jeg fått det jeg trenger av deg. Vi sees i morgen.

Klokken fem på ti dagen etter ble de inviterte loset inn i kunstsenteret via en dør på baksiden av bygget. De ble sittende rundt et ovalt bord i den samme salen som Gullkoppen hadde forsvunnet fra.
Matt Hirst hadde plassert seg i den ene enden av bordet. Der satt han med et mørkt blikk og stirret utover forsamlingen: agenten Jonathan Berkley, ordfører Gitte Kongevold, kunstneren Pierre, politikeren Ernst Skyggedal, den steinrike erkefanen Susan deVille og til slutt kunstsenterets direktør Gustav Hammer-Nilsen.
Det var helt stille da Konrad Madsen entret rommet, i eksakt de samme klærne han hadde brukt dagen før. Madsens trente blikk la straks merke til at Pierre hadde plassert seg så langt unna Hirst som mulig, og at Susan deVille sannsynligvis hadde fått seg en stol så nærme som det var mulig å komme kunstneren uten at han nektet. Han la også merke til at Hirst hadde en ukjent ung mann ved sin side. Hirst hadde byttet antrekk til en grå tettsittende dressbukse og en sort høyhalset genser. Madsen kjente et lite stikk av skuffelse.
– Velkommen, mine damer og herrer, begynte han med mumlende stemme. Han vrengte av seg skinnjakka og avslørte en nuppete flanellskjorte med store ruter og begynnende svetteringer under armene.
– Mitt navn er Konrad Madsen, og jeg er hyret inn for å finne ut hvem som har stjålet Gullkoppen. Den korte introduksjonen ble møtt med svak humring av Pierre og himling med øynene fra politiker Ernst Skyggedal. Madsen gliste skjevt, godt vant med å bli undervurdert.
Matt Hirst banket lett i bordplaten.
– Jeg har invitert med en journalist som skal få lov til å dekke etterforskningen. Noen innvendinger mot det? Flere skeptiske ansiktsuttrykk kom til syne, men ingen protesterte på Hirst sitt krumspring. Madsen tok over igjen.
– Ok, jeg går rett på sak. Pressen fråtser i dette tyveriet som sultne ulver. Jeg har ikke tro på en del av de enkle teoriene som deler av mediene konstruerer. Det kan ikke være en vaskehjelp eller en sikkerhetsvakt som har stukket koppen under jakka. Dette er utført av noen med større motiv. Å utføre selve tyveriet kan ha vært veldig enkelt. Dere har alle oppholdt dere i VIP-sonen lenge før presse og resten av gjestene kom inn i lokalet. Alle, bortsett fra Susan deVille, er personer som ikke har blitt sett på som en trussel, og sikkerheten omkring Gullkoppen har tydeligvis vært for dårlig. deVille, for anledningen med kortklippet brunt hår og i en sort utringet bluse, smilte utilpass. De andre kikket mot den mørke skjønnheten med undrende blikk. Madsen fortsatte:
– Det jeg med enkle ord forsøker å si, er at dere alle kunne tatt Gullkoppen og derfor er mistenkte i forbindelse med tyveriet.

Et sekunds stillhet ble raskt overtatt av ordfører Kongevold, som illrød i ansiktet smalt neven i bordet.
– Hva er du står her og påstår? Skulle jeg som ordfører ha stjålet et av de største kunstverkene som noensinne har vært i bygda?
Madsen likte utbruddet. Nå var seansen han hadde sett for seg, i gang.
– Visst var avdukingen en stor begivenhet som både du og byen kunne sole dere i glansen av.
Five minutes of fame … Og så var det over.
Madsen lot setningen henge som en seig vanndråpe under kranen.
– Men noen lurer sikkert på hvordan du fikk dette arrangementet hit, eller hva, folkens? De andre nikket bekreftende, men Madsen festet blikket på agenten til Hirst, nemlig Jonathan Berkley.

– Vet du noe om det, Berkley?
Agenten vred seg ukomfortabelt i stolen.
– Neei, vi ville ha et sted som var litt utenom det vanlige da, ikke sant, Matt?
Matt Hirst satte opp et overrasket uttrykk.
– Jeg forsto egentlig aldri hvorfor du foreslo akkurat dette stedet, men syntes jo det virket som en svært god idé. Jeg ønsker alltid å gi noe tilbake til samfunnet.
Berkley unngikk tydelig blikket til ordfører Kongevold, som nå plutselig ivret etter å si noe.
– Men dere krevde jo en blodpris for å komme hit? Hun stirret spørrende på Berkley som viftet det hele bort som en plagsom flue.
– Noe må jo selvsagt påregnes … det er et entourage, det er overnatting, det er sikkerhet, det er transport, forsikringer, det er mange kostnader knyttet til en installasjon av en så viktig karakter!
Konrad Madsen tok ordet igjen.
– Penger, penger, penger. Hvordan står det egentlig til med din personlige økonomi? Jeg har forhørt meg litt, og du lever virkelig et liv i sus og dus, og Hirst her er vel ikke akkurat kjent for å være raus med lønningene. Verken Berkley eller Hirst svarte på den syrlige kommentaren, men
Pierre grep sjansen til å få inn et stikk.
– Agenter som utnytter sine arbeidsgivere. Jeg kjenner alt til slike små mennesker. Kontakter over hele verden, både kunstkjøpere og helere. Prostitusjon er verdens eldste yrke. Jeg sier ikke mer. Pierre kvitret setningene arrogant ut som små melodier. Jonathan Berkley lente seg over bordet og gikk tydelig i angrepsposisjon.

– Ha! Der så du din mulighet, ja. Det er klart du vil få dette over på meg, du som har det klareste motivet av alle. Vi så alle hvordan du smilte under avdukingen. At du har benyttet anledningen til egenhendig å ødelegge dette store øyeblikket, er vel å anse som ditt største kunstverk. Det er fem år siden siste gang du presterte noe. Ryktene om din kreative sperre er tydeligvis overdrevet.
Beskyldningen fikk Pierre til å miste munn og ikke minst mæle. Han ristet flirende på hodet, og det ble deretter en opphetet stemning omkring bordet.
At beskyldningene nå haglet mellom de mistenkte, var helt perfekt for Madsen, som noterte ivrig i notatblokken sin.

Det var nesten så han kunne lene seg tilbake og bare lytte. Madsen flyttet imidlertid fokuset over på de to siste omkring bordet, nemlig den elegante deVille og Hammer-Nilsen.
– Det er en ting som jeg lurer på, og det er hvordan unge frøken deVille her, selv med en parykk, klarer å få innpass blant VIP-gjestene? Hva har du å si til det, Susan deVille?
– Det er Matt Hirst selv som har invitert meg. Han er jo søt da, synes du ikke? Hirst trakk irritert på skuldrene.
– Hun juger, det forstår jo alle. Madsen fikk en undrende rynke i pannen og fulgte opp med et spørsmål til senterets direktør.
– Hva med deg da, Hammer-Nilsen? Kjenner du til Susan deVille fra tidligere? Den rakryggede kunstdirektøren så plutselig litt duknakket ut.
– Nei, eller jo, hun har vel vært på en og annen kunstauksjon her da. Men jeg …
– Så du kjenner henne? Madsen var oppriktig overrasket.
– Herregud mann, dama er jo steinrik og har en enorm kunstsamling. Den ellers så taletrengte politikeren Ernst Skyggedal tok endelig bladet fra munnen. Madsen klappet sarkastisk med hendene.
– Det var på tide, Skyggedal. Jeg har i grunnen ventet på at du skulle posisjonere deg. Men hva med din egen rolle her da? Jeg vet jo godt at du er kunstinteressert, men kjenner du meg igjen?
Madsen tok av seg de markerte og gammelmodige brillene. Skyggedal myste med øynene slik
at teposene under løftet seg ørlite. Den rutinerte politikeren i slutten av femtiårene, med det tykke røde håret og den gedigne magen, pustet tungt. En liten svettedråpe lå og vippet ytterst på overleppen. Han ristet på hodet, nesten som om han avfeide hele spørsmålet.
– 1982, kunsttyveriet i Oslo … Vi arresterte en gammel kjenning med den stjålne verdifulle vasen, som deretter påstod at tyveriet var på bestilling fra en ung redersønn med navn Roger Holm. Roger Holm slapp unna tiltale da det var ord mot ord, men i ettertid dukket han opp igjen som politiker. Denne gangen med ny identitet, nemlig med det velklingende navnet Ernst Skyggedal.
– Det der … det der er latterlig å dra frem. Jeg hadde ingenting med det å gjøre og har ingenting med dette å gjøre. Jeg så idet du kom inn at du var en utrangert gammel liksompoliti, og det var du den gang også. Skyggedal fortsatt med en tilgjort latter. En hersketeknikk han hadde brukt så mange ganger, at den var blitt til et karaktertrekk.
– Jeg ler av hele denne komedien her. Hvor er politiet? Hvor er ekte etterforskere og teknikere?
Dette er bare skammelig, og hvis det skrives om noe av dette i avisen, skal jeg saksø…
– Kan du fortelle meg hvorfor du som eneste politiker alltid har livvakter døgnet rundt? Skylder du penger, har du gamle fiender … Jeg forstår ikke? Madsen avbrøt taleflommen til Skyggedal.
– Det er nye tider, Madsen. Vi lever ikke i din tid lenger, vi lever her. I nåtiden. Pekefingeren til Skyggedal pekte intenst mot den aldrende privatetterforskeren som på sedvanlig vis heiste litt på buksen. Nå kastet også ordføreren seg inn i debatten, og etter hvert flere av de andre. Det hele tok fullstendig av, og Madsen luntet bort til Matt Hirst som var i heftig diskusjon med både agenten sin og Pierre.

– Jeg tror vi avslutter der, Mr. Hirst. Jeg har fått mitt. Jeg vil gjerne at du inviterer alle tilbake hit i morgen til samme tid. Matt Hirst skjøt frem neven og tok Konrad i hånden.
– Takk Mr. Madsen. Du har gjort en særdeles glimrende jobb til nå. Jeg skal sørge for at alle dukker opp i morgen.

Konrad Madsen hadde aldri tidligere slitt med nattesøvnen. Han la seg presis klokken elleve hver kveld, og det hadde han gjort de siste tyve årene. Denne natten ble ikke som de foregående sjutusentrehundre nettene. Tankene kvernet rundt i hodet på ham. Gang på gang stilte han seg det samme spørsmålet: Hvem var den geniale tyven, og hva var motivet for ugjerningen? Klokken tre på natten satte han seg brått opp i sengen.

– Selvfølgelig! ropte han ut. – Selvfølgelig er det slik …
HER GJETTER LESERNE
Avslutning:
Da Konrad Madsen ankom Opalen Kunstsenter for siste gang, hadde han en spent følelse i kroppen. Han spaserte gjennom salen og så at de satt der alle sammen, på samme stol og i samme rekkefølge rundt bordet som dagen før. Journalisten var allerede i gang med å ta bilder, noe som irriterte flere av de mistenkte. Den eneste som ikke var kommet, var kunstneren selv.
En ukjent kvinne kledd i en dress som Madsen ville tenkt var forbeholdt menn, entret rommet.
Hun kremtet for å få oppmerksomhet, og fikk det i løpet av et par sekunder.
– Mine damer og herrer. Mitt navn er Ana Sokolova, og jeg er Matt Hirst sin personlige assistent. Mr. Hirst forlot i dag tidlig landet i sitt private jetfly og vil ikke være til stede her i formiddag. Han har bedt meg om å sitte her i hans sted. Madsen kikket forundret på den elegante kvinnen med den russiske aksenten. Hun satte seg ned på Mr. Hirst sin stol, og
Madsen tok over.
-Vel, folkens … Dette stopper ikke prosessen vår. Jeg vil bare innlede med å fortelle at jeg med rimelig sikkerhet vet hvem som har tatt Gullkoppen. Han la inn en liten kunstpause og lot øynene sveipe over forsamlingen.

– Alle har motiv, og alle har hatt muligheten. Han smilte varmt, noe som absolutt ikke passet inn i settingen.
– Du, ordfører Kongevold, har oppnådd mye med dette kaoset. Du har endelig styrket din posisjon som ordfører, men like viktig er det at Gullkoppen nå for alltid vil bli forbundet med denne byen. Det er faktisk mye bedre enn å bare ha hatt selve vernissagen her. Den ville ha gått i glemmeboka etter kort tid. Du har ikke tatt koppen, men himmel og hav for en avkastning du har fått.
Gitte Kongevold smilte slik ordførere gjør når de ikke helt vet hva slags reaksjon som er forventet.
– Men gratis var det ikke, eller hva, Jonathan Berkley? Tre millioner for å være eksakt.
Sponsorpengene fra næringslivet som kommunen har betalt for å få avdukingen hit, har du puttet i egen lomme. Uærlig, uetisk og kvalmt … Jeg hadde ikke vært forundret dersom du hadde stjålet Gullkoppen også for å leve jetsetlivet ditt, men selv du har tydeligvis en grense.
Madsen vandret omkring det ovale bordet, og hodene vred seg etter ham som om han var en magnet. Han styrte showet fullstendig nå, og han elsket det. Berkleys blikk var som limt fast i bordplaten.
– Susan deVille, du er rik, du er vakker, og du får det som regel som du vil. Jammen meg viser det seg ikke at du også er den største kunden til Opalen Kunstsenter. Med andre ord var det ingen sak for deg å manipulere en presset Hammer-Nilsen til å skaffe en inngangsbillett. Men det var ikke nok for deg, du måtte nærmere, helt inn i VIP-sonen. Også det fikk du som du ville.

Kanskje ved hjelp av penger, kanskje ved hjelp av trusler om ikke å kjøpe mer kunst? Eller kanskje ved å tilby deg å kjøpe verket til Matt Hirst, selv om den prisen nå er så astronomisk at selv din enorme formue ikke ville dekke den. Men det er jo ikke Gullkoppen du vil ha, er det vel?
Du vil ha kunstneren selv. Vi ser alle din forelskelse, men kjære vakre frøken deVille. Det er en detalj som Hirst har innrømmet, og som han har gitt meg tillatelse til å avsløre. Matt Hirst er homofil! Munnen til deVille åpnet seg som for å si noe, men gikk deretter fullstendig i lås.
Madsen var i siget og fortsatte:
– Og så var det deg da, Ernst «Roger Holm» Skyggedal. Jeg håper noen bestiller meg for å gå deg nærmere etter i sømmene. Jeg garanterer at jeg finner grums, for der du sanker stemmene dine, passer etternavnet ditt svært godt inn. At jeg ikke fant nok på deg i 1982, var en tilfeldighet, og jeg hadde funnet det om så var tilfelle denne gangen. Men vet du hva, denne gangen går du fri. Du har ikke gjort det, så mye jeg enn hadde håpet på det. Skyggedal satt mimikkløst og bet seg på innsiden av kinnet. Talegavene hans hadde hjulpet ham flere ganger gjennom et langt liv, men denne gangen valgte han klokelig å tie.
– Og da er det bare Pierre igjen, ikke sant? Pierre reiste seg fra stolen og holdt hendene over seg som Messias selv. Han lo en rallende høy latter.
– Det er et mesterstykke, ikke sant … Jeg går gjerne i fengsel for min kunst. For dette kreative forsvinningsnummer er tidenes største verk. Gå nå ut i verden og fortell om Pierre den Store og hans mystiske evner …

Madsen ble overrasket over den barnslige stoltheten som Pierre hadde over å skulle ha ødelagt et kunstverk for konkurrenten sin. Han ble nesten lattermild av hele seansen, men stoppet den like raskt som den hadde startet.
– Jeg skjønner at en desperat kunstner har lyst til å ta æren for dette, Pierre, men dessverre kan jeg ikke gi deg den kreditten … Pierre åpnet munnen for et siste desperat forsøk.
– Jeg så en fransk åpning, og så …
– Sett deg ned, din klovn. Madsen pekte mot Pierre som fulgte ordren som ei lydig bikkje.
– Sånn ja, da får vi fullføre dette. Madsen heiste på buksen for n-te gang og strammet endelig inn ett ekstra hull på beltespenna.
– Jeg forsto det i går natt. Fokuset mitt hadde vært helt feil. Jeg burde tenkt mer på hvordan Gullkoppen faktisk hadde forsvunnet. Hvordan den kunne ha kommet ut av et kunstsenter hvor det krydde av sikkerhetsvakter og kameraer. Det er nær sagt umulig! Madsen pustet dypt inn og var akkurat i ferd med å begynne på en ny setning da Ana Sokolova reiste seg opp. Hun gikk bort til Madsen og tok ham i hånden.
– Tusen takk for glimrende jobb, herr Madsen. De vil bli godt belønnet for Deres arbeid, men det er nå på tide at jeg tar over. Konrad rynket litt på nesen, men forsto at det som var på trappene, ville være av interesse. Sokolova holdt en fjernkontroll i hånden, og ved ett lett tastetrykk senket et lerret seg ned fra taket.

– Jeg har en liten hilsen fra kunstneren selv. La oss nyte dette øyeblikket i stillhet. I samme sekund kom et bilde av Matt Hirst opp på skjermen. Han satt smilende i en hvit skinnsofa og drakk kaffe fra en skinnende, vakker Gullkopp …
Et gisp fløy som et vindkast gjennom lokalet.
Hirst plasserte koppen varsomt i håndflaten før han med rolig stemme begynte å snakke:
– Kjære venner, mindre gode venner og uvenner … Jeg vil takke dere alle for hvordan dere har bidratt til at min kjære Gullkopp er blitt det mest ettertraktede og omtalte kunstverket noensinne.
En kort videomedley fulgte og viste små klipp fra tv-kanaler verden rundt, hvor kjente reportere informerte om det vanvittige tyveriet. Deretter var det klippet inn korte kommentarer med alle mulige teorier om hvordan dette kunne ha skjedd. Bildet av Hirst kom så tilbake igjen. Han tok en ny slurk av Gullkoppen og gjorde verket komplett ved å plassere den på gullskålen. Han reiste seg brått fra sofaen og pekte mot kameralinsen og dermed direkte på hver og en av tilhørerne:
– DETTE ER MITT KUNSTVERK. Han nærmest ropte setningen ut før han fortsatte med hviskende stemme:
– Kaoset, frykten, spenningen, misunnelsen, skadefryden, usikkerheten, panikken, aggresjonen, nysgjerrigheten, sinnet, mistenksomheten, gleden … Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Det er dette som er kunst. Det handler om følelser, det handler om oss, det handler om mennesker, det handler om … GULLKOPPEN!

Det siste ordet gikk som et ekko gjennom salen. Skjermen gikk plutselig i sort, og Matt Hirst forsvant fra lerretet.
I de neste sekundene kunne man se at alle rundt bordet ble forstyrret av blinkende, vibrerende eller durende mobiltelefoner. Selv Madsens gamle kloss gjorde et lite byks på innsiden av jakken.
– Det er fra Matt Hirst. Matt har sendt meg en SMS. Susan deVille kvitret av vellyst. Gleden over å ha mottatt en personlig melding fra kunstneren mistet raskt glansen da det viste seg at alle de andre også hadde fått det samme varselet.
Meldingen viste en personlig invitasjon til en fest på Centre Pompidou i Paris, verdens største museum for moderne kunst i Europa. Her skulle den virkelige avdukingen av det som nå var et av verdens mest omtalte og verdifulle moderne kunstverk foregå, nemlig Gullkoppen til Matt
Hirst.